PROLOG TIL TJUENDAGSBALL, 10. januar 1998. 10 års jubileum

 

Her sitter vi benket i hyggelig lag,

og alle er pyntet til trengsel.

Spør du meg hvorfor jeg står her i dag.

Jeg har kun en hemmelig lengsel:

Å skue tilbake i hundrede år,

og se meg omkring i de kretser

som vanket på ball slik som vi gjør i år.

Hva hadde vel de å berette?

 

Når vinter og kulde satte sitt preg

på landet og folk som der bodde,

var aktiviteten her ikke stor,

men bonden han hesten sin skodde.

Da ville han reise til grannen på ball,

og komme med fineste hesten.

Status det gav med traver så rask

som storkar å komme til festen.

 

Et ballselskap var etablert med en formann så bra.

Han hadde så mangt å bestille:

Han skaffet til veie musikk og en sal,

og inviterte nok alle som ville.

Hels var det nok de med penger og makt,

de kondisjonerte man ville kalle.

Men storbønder og militære i fleng,

fikk også komme på ballet.

 

Så var det å finne fram kjoler og stas

fra boden og oppe på loftet.

Men fri oss fra mus og møllangrep,

den var ikke framme så ofte.

Noen de hadde nok vokst littegrann,

da grep de til saksen og nålen.

Mens andre de kjøpte seg spenner og stas,

og krøp inn i kjolen som ålen.

  

Så er den der, dagen for ballet,

de alle har ventet på.

De pakker seg inn i sleden,

og fellen er ganske rå.

Men varmen den stiger ved tanken

på ballet og festens glans.

Så rapp deg min traver, Grane,

her blir det en annen dans.

 

Der kommer herr groserer Meinhart

med frue og datter på slep

De hilser på vert og vertinne,

den unge det gjør med et gjep.

Hun minnes nok ballet forleden

refusert av husets sønn.

Ikke rart at hun følte seg sveket.

O gru, o sukk og stønn.

 

Og godseier Johnsen fra Østre

er trygg som et fjell å se.

Med aksjer og penger i banken.

Det er noe alle vet, det.

Likevel fniser de andre fruer

bak hansker og vifte i skjul,

av hatten hun bærer, hans frue,

den nye hun kjøpte til jul.

 

Det glitrer i selskapsstasen

og korsettet er gruelig trangt.

Det gjelder å holde fasaden.

Uniformen kan føre ham langt.

Ja, slik kan de her observere

og høre det siste nytt.

Om hvem som fikk hvem, og hvordan

herr Aal ble av hestehandler snytt.

 

Musikken den toner så deilig,

polonesen er alt i gang.

Damene knikser så yndig,

og herrene gjør komplimang.

Så skrider de hen over gulvet,

og ballmester leder den dans.

Hjertene brenner og banker

i gleden over fest og glans.

Men lysene sluknet i saler

der nymotens former kom frem.

De gamle toner forstummet,

og dansetrinn bleknet med dem.

Snart klang det fra nye instrumenter

med rytmer i sving og jass,

og krigstunge tider vi skuet

men folket det levde på trass.

 

Slik kunne de gamle berette

om liv og om skikker som svant.

De hadde nok tunge stunder,

men at festgleden levde, er sant.

Om Tjuendags-Knut er borte,

ønsket folk å komme til fest.

Ved solhverv var lutter glede,

og dansen den likte de best.

 

Det var noen ”lyse hoder”

i Søja som fikk en idé:

La oss gjøre som før i tiden,

med ball, som kan være med

å ta vare på gammel stilart

og trinn som var vanlige før,

og ballkort og kotiljongen,

og Figaro for dem som tør.

 

Styret ideen fanget

og valgte en komite:

Åshild, Andres og Ola,

Anne-Grete, Jørgen og Karen med.

Komiteen med glød til arbeidet gikk,

og Bøye var konsulent.

De gjorde som gamle ballselskap,

i hvertfall sånn omentrent.

 

Det Herrens år åttiåtte

det gikk ut en invitasjon

om Tjuendags-ball på Hedmark

i god, gammel tradisjon.

Damene sydde seg kjoler

med mønster fra hundre år siden.

Herrene skaffet seg finstas

som passet til samme tiden.

I mange år har vi øvd oss

i Sølja med kontradans.

På Tjuendags-ball får vi prøvd oss,

i turer for uten stans.

Og gjester fra fjerne egnner

kommer til ballet vårt.

På Hedmarken er vi gjestmilde

om veien er lang eller kort.

 

Bordet er dekket og pyntet

til jubileum og fest.

Ti år er jo ingen alder

å feire med mye blest.

Likevel vil vi markere

at skapt er en tradisjon:

For ball det kan Sølja lage,

det er ingen sensasjon.

 

Så kan vi da applaudere

for Sølja og alle oss her,

som kom for å delta på ballet

med festhumør og i fine klær.

Nå har vi sett oss tilbake

i dans og festkultur.

Framover skal vi nå tenke,

og da skal ingen bli stur.

 

Jeg tror Tjuendagsballet i Sølja

vil komme igjen og igjen.

Om du vil dansen bevare

da er du kulturen en venn.

Så sier jeg takk og amen

for at jeg fikk være med,

og at vi kan hygge oss sammen.

ja, sikkert er i alle fall det!

 

 

Jørgen Fredheim